Spiseforstyrrelser.
Les om spiseforstyrrelser her.

Hva er spiseforstyrrelse?

Det er ulike former og grader av spiseforstyrrelser. Derfor kan det være vanskelig å gi en generell definisjon av hva en spiseforstyrrelse er. En måte å si det på er at man har spiseforstyrrelse når forholdet til mat kropp og vekt blir så problematisk at det hindrer en i å leve et normalt liv.

Teorier om årsaker.

Det er mange teorier og årsaker til at spiseofrstyrrelser utvikles. Noen hevder at det dreier seg om en slankekur som har kommet ut av kontroll, andre at det er et utrykk for vonde opplevelser i barndommen eller at en ikke har fått utviklet evnen til å takle vanskelige følelser og situasjoner. Det vi vet er at spiseforstyrrelser oppstår i et samspill mellom våre indivuelle medfødte egenskaper og de mennesker og det miljø som omgir oss. Selv om flertallet av de som rammes er i alderen 12-23 år utvikles både spiseforstyrrelser både hos yngre gutter og yngre jenter og hos eldre kvinner og menn.

Utviklingsfaser.

Å utvikle en spiseforstyrrelse kan ta liten tid eller lengre tid. Det er også stor variasjon på hvor alvorlig spiseforstyrrelsen blir. Graden av spiseforstyrrelse og hvilken fase den enkelte befinner seg i har betydning for hvilken type hjelp og behandling som er aktuell.

1. Fase: Symptomutvikling. Mange mennesker eksperimenterer med dietter og trening i en den hensikt i å bli sunnere, slankere eller oppnå bedre prestasjoner. Å rette oppmerksomhet mot mat og vekt kan også avlede tankene fra andre, vanskeligere følelser og situasjoner som en ikke mestrer. Dersom en lar andre forhold enn kroppens signaler om sult og metthet styre hva og hvor mye man spiser så kan det føre til at den naturlige kontrollen av matinntak blir forstyrret. Som en følge av dette utvikler enkelte spiseforstyrrelser.
Gir eksperimenteringen gevinst i form av vekt tap, større oppmerksomhet eller økte prestasjoner vil en nok naturlig avvise advarende råd om å slutte.

2. Fase: Symptomavhengighet og benekting. Stadig mer tid går til å planlegge når en skal spise, hva en skal spise eller når en skal trene. Å holde vekten nede blir den viktigste tingen av alt. En opplever sine problemer som utelukkende er mat/vekt/trening og benekter at en har andre underliggende psykologiske behov. Opptatthet av mat og vekt er blitt en buffer mot andre og vanskelige traumer og blir en erstatning for forholdet til andre mennesker.

3. Fase: Tap av kontroll og kunnskapssøking. Forholdet til mat og vekt blir etterhvert så problematisk at det hindrer normalt liv. Spiseproblemet opptar det meste av personens våkne bevissthet og en opplever å ha tapt kontroll over både maten og tilværelsen.Etterhvert oppstår et sterkt ønske om å få tilbake kontrollen over tilværelsen og en begynner å søke etter mer informasjon og kunnskap vedrørende spiseforstyrrelse og hvor en eventuelt kan få hjelp og behandling. I denne fasen er det viktig at en kommer i kontakt med et informert hjelpeapparat som kan gi nødvendig assistanse. Riktig informasjon på riktig tidspunkt kan være nettopp det puffet som enkelte trenger for å begynne den bevisstgjøringen som senere fører til bedring.

Ulike typer spiseforstyrrelser.

For å få en bestemt diagnose må en fylle spesielle kjenetegn og kriterier. Det som er gjengitt her baserer seg på internasjonale diagnosekriterier (DSM IV). Erfaringen viser at det noen ganger kan være vanskelig å stille en diagnose fordi mange lever i et grenseland mellom ulike typer spiseforstyrrelser. Man begynner f.eks med en type spiseforstyrrelse for senere å gli over til en annen. Problemene må tas på alvor selv om de diagnostiske kriteriene ikke passer helt.

Mange har en periode hvor de "roter med maten", men det går over etter en tid. I andre tilfeller hvor spiseforstyrrelser kanskje er et resultat av vonde og vanskelige opplevelser en ikke takler kan det ta lenger tid før en kommer ut av det. I tillegg avhenger bedring av hvilken type hjelp som er tilgjengelig og sist men ikke minst, egen motivasjon til å bli frisk.

Dersom en ikke søker hjelp er det fare for at problemene kan utvikle seg til en kronisk tilstand, med tap av arbeidsevne og livskvalitet. Spiseforstyrrelse kan være en dødelig sykdom. Hvert år dør flere unge av spiseforstyrrelser enn f.eks smittsom hjernehinnebetennelse.

Behandlingen er stort sett den samme for alle inntil vekten er normalisert, men må senere ta hensyn til at kvinner og menn møter forskjellige forventninger når de skal gjennoppta en normal tilværelse. Målet for behandlingen:

* Gjennopprette ernæringsmessig balanse i kroppen og etablere normale matvaner.
*Bygge opp et forsvar mot sosialt forventningspress.
*Utvikle sunne alternative løsninger på følelsesmessige problemer.

Medisinsk behandling:
Som en generell regel kan man si at dersom man gjenkjenner et eller flere av de karakteristiske kjennetegnene på spiseforstyrrelser bør en oppsøke lege. Dersom din vanlige lege ikke kan gi deg den hjelpen du trenger bør du forsøke andre. Når du ringer for å bestille legetime kan du spørre om vedkommende har erfaring med å behandle spiseforstyrrelser.

Ask Doctors Now

Type your Medical question here

 letters left

I samtale med legen må en gi korrekte og utfyllende opplysninger som en er i stand til. Legens oppgave er først og fremst å utelukke at problemene skyldes andre typer fysiske eller psykiske lidelser. Dersom problemet har vart over tid bør legen også undersøke om det har oppstått skadevirkninger som ubalanse i kroppens saltbalanse, skader på spiserøret, eller andre indre organer. På bakgrunn av en nøye kartlegging av den enkeltes tilstand og behov skal legen foreslå et behandlingsopplegg. Ofte kan det være akutelt å rekke inn flere forskjellige behandlere.

Diettveiledning:
Angst for vektøkning og en stadig sviktende følelse av hvor mye mat man trenger er vanlige symptomer. Kostholdsveiledning eller en diettliste alene er ikke nok til å normalisere forholdet til maten, men kan være en god støtte i tillegg til annen behandling. Dersom legen ikke kan hjelpe kan de fleste sykehus sette på en diett som passer til hver enkelts behov. Det finnes også stadig flere privatpraktiserende ernæringsfysiologer som kan gi slik hjelp.

Samtaleterapi:
Trenger en hjelp til å akseptere seg selv og kroppen sin eller har problemer i forhold til andre personer som trenger hjelp til å løse kan en psykiater, psykolog eller sosionom være en nyttig samtalepartner.

Fysikalsk behandling:
Depresjoner, angst og minkende selvfølelse kan skape muskelspenninger som kan avhjelpes ved fysikalsk behandling. Mange mennesker med spiseforstyrrelser har dårlig kontakt med sin egen kropp. Ved de fleste fysikalske instituter kan de nå tilby såkalt psykomotorisk behandling som kan være en måte å bearbeide slike problemer på.

Angstdempende medisiner (Info om medisin til behandling av angst) Klikk her for å lese om det

Antidepressiva medisiner (Info om medisin for depresjon) Klikk her for å lese om det

Antipsykotisk medisin (Info om medisin for psykose) Klikk her for å lese om det